Til deg som sliter med mat i juletia.

23.11.2020

tw: spiseforstyrrelser

Jeg har nå nådd et punkt. Jeg har vokst dette året og jeg kjenner det er på tide å fortelle. Jeg vil være den personen jeg engang har trengt så sårt. Til deg som sliter med mat, du som ikke har med lunsj på skolen og du som bare må veie deg en gang til. Dette er til deg.

Jeg vet det. Stresset over at det snart er jul, mye familietid, mye mat. Det blir vanskligere å skjule det, at du ikke spiser. Ribba venter, riskremen med altfor mange kalorier, og godteriet i julestrømpen du ellers pleie å kaste. Tankene om at du ikke fortjener julematen eller tiden du bruker på å planlegge når neste gang du kan kaste opp er, tar opp all din tid og energi. Nok er nok, i år blir annerledes. 

For i år får du lov. Du får høre det fra meg her og nå, du får lov. Du skal nyte julematen, og sjokolade på en onsdag er innfor. Det skjer ingenting, annet at du får nyte verdens diggeste marsipan. Valken over strømpebuksa skal få puste i år. Du trenger ikke lenger å holde inn magen. jeg vet det selv, hvor mye det hjelper å får høre at man "får lov". De av oss som sliter med mat, lager ofte seg regler for seg selv. Ingen trenger å få vite noe som helst, men reglene for hva som er lov å spise gnager. Pust kjære deg, og spis maten din. 

Min historie


Det som så uskyldig som et veddemål om et godtefritt år, utviklet seg raskt til noe vondt verre. Året 2014 var jeg 12 år gammel. Jeg skulle få 3000 kroner om jeg ikke spiste godteri, is, potetgull og brus på et helt år. Det skulle være gøy, og det var det først. 3000 kroner er mye for en tolvåring, og jeg skulle faen meg vinne!!

Jeg ble raskt veldig bevisst på hva jeg spiste og ikke. Ikke noe godteri, greit nok. Men brødskive ble til knekkebrød. Og smoothien fikk ferre og ferre ingredienser. Jeg skulle plutselig bli vegetarianer, for å slippe å spise kjøtt. deretter veganer, for å slippe unna enda mer matvarer. Foreldrene mine gikk ikke med på det, takk og lov. Men jeg fant smutthull for å slippe unna.

Jeg begynte å lyve. Om jeg var på besøk hos noen, sa jeg at jeg spiste hjemme og når jeg kom hjem sa jeg at jeg hadde spist der. Jeg begynte å "glemme" matpakken min. Jeg veide meg ofte, og kiloene raste. Jeg sa det ikke til noen, men jeg vet nå at alle så det. Trening ble til noe jeg måtte. Styrketrening inne å jenterommet ble til tvang. 

Jeg gikk ned over 20 kilo på et år, som tolvåring. Det er helt sjukt. Når jeg ser tilbake på det, så husker jeg ikke at jeg var så tynn. Jeg husker meg selv som tykk, stygg og fæl. Jeg sa det så ofte til meg selv, at det var det jeg tilslutt trodde på. Så mager som jeg var, så var jeg aldri tynn nok.

Året til 9.klasse ble ting bedre, en stund. men tvangen rundt mat og trening ble aldri helt borte. jeg slet hele ungdomskolen. Jeg var aldri den sterotypiske jenta med spisefortsyrrelser, fordi folk rundt meg så ikke da at jeg var for tynn. Men tankene herjet. 10. klasse begynte jeg å sulte meg igjen. Jeg var mye lei meg, fortvilet og skuffet over at det ikke gikk fort nok. 

Jeg nådde hele tiden et punkt hvor jeg ikke orket mer. Orket ikke vann til frokost, orket ikke å trene mer, orket ikke å ikke spise. Jeg klarte alltid å reise meg igjen, på egenhånd. Men det tok aldri mer en et par måneder før tankene tok overhånd. Jeg ble ofte trigget, så eller hørte noe som førte til lite mat på mange dager. 

Jeg har aldri vært så syk som jeg ble høsten 2019. Det eskalerte fort, og jeg kjente på sterkere tvang enn aldri før. Jeg sa det aldri til noen. Vekttapet på mange kilo skyldte jeg på prevensjonen, men jeg visste jo innerst inne at det var på grunn av tyggisen til lunsj. Januar, februar mars 2020, det er som en sørpe. Jeg har ikke vært så slank før, men jeg følte meg fælere en aldri før. Følelsene mine ble helt numme, og jeg var ikke glad.

Jeg trodde hele tiden at de som var tynne hadde alt på stell, at de var glade og lykkelige. Men jeg ble ikke glad av å ikke spise. Mars 2020 nådde jeg bunn, og jeg dro til legevakta med en klump i halsen. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å snakke, etter to timer ble jeg henvist til BUP. Jeg fikk hjelpa jeg trengte. Og de rundt meg fikk vite alt.

Der var så godt å fortelle. Det var ikke hemmelig mer. Jeg fikk puste. Jeg var ikke mange ganger på BUP før jeg avbrøt behandlingen. Det passet ikke meg. Jeg innså at ingen kan gjøre jobben for meg, jeg måtte bestemme meg nå. Jeg skulle bli frisk.

Jeg fokuserte hardt de neste månedene, med små tilbakefall. Jeg reiste meg, retta meg opp i ryggen og tok med matpakka mi. Jeg begynte å snakke fint til meg selv, og jeg fikk sakte men sikkert en bedre selvfølelse. 

Sommeren 2020 har gjort meg godt. Gode venner og støttende familie har hjulpet. Men jeg har blitt frisk selv. Livet er fort kort til å ikke spise pizza og sjokolade på en onsdagskveld. Verdien min ligger ikke i valken over buksekanten. Jeg er god mot meg selv og de rundt meg, og jeg skal bidra til en bedre verden, Det er det som teller.

Jeg er frisk nå.

Om Spiseforstyrrelser

Vi deler spiseforstyrrelser opp i tre forskjellig typer; anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Men det er ikke alltid det plasseres i en kategori, da spisemønsteret hos en person kan forandre seg over ulike perioder. Noen går gjennom alle varianter matmisbruk i forskjellig rekkefølge, mens andre lever med en form for misbruk hele tiden. En del har også kombinasjoner med trekk fra flere typer spiseforstyrrelser.

Bulimi, anoreksi og andre spiseforstyrrelser skyldes både arv og miljø. Flere kvinner enn menn rammes. Slanking og vekttap er ofte et av de første trinn i utviklingen av bulimi og anoreksi, men det er usikkert om slanking i seg selv er en risikofaktor. 

Spiseforstyrrelser oppstår som regel i løpet av ungdomsårene. Dette gjelder særlig anoreksi og bulimi, mens overspisingslidelse oftere starter i voksen alder. 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år til enhver tid vil ha en spiseforstyrrelse. Det er anslått at 10-20 prosent av nordmenn med spiseforstyrrelser er menn. Men her er det mange mørketall.


kilder:https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/psykiskelidelser/spiseforstyrrelser2

https://www.spisfo.no/spiseforstyrrelser/typer-spiseforstyrrelser/?gclid=CjwKCAiA2O39BRBjEiwApB2IkpPosLeTuwzNRqBRhwPpQiuGfkwKjsuBA9EEi6yOk_GY5I67xtwumxoChI4QAvD_Bw

Be om hjelp

Du er ikke svak om du ber om hjelp, tvert i mot. For mange er det avgjørende med en behandling for å bli frisk. Det er tøft og tungt, men jeg vet du klarer det. Jeg klarte det, da gjør du også det.

Bestill deg en time hos fastlegen eller helsesykepleier på skolen din, og snakk ut. Fortell alt, de vil hjelpe deg videre.

Ros, rådgivning om spiseforstyrrelser er her for å hjelpe. Her finner også du som pårørende mye informasjon.

Ser du noen som går raskt ned eller opp i vekt. Si i fra. Ikke til den det gjelder men en helsesykepleier eller en fastlege og del din bekymring. Er du lærer eller forleder skal du ikke late som ingenting, barnet ditt trenger all den hjelpa de kan få. SI I FRA!!!!!!!